ordkvist

Framtid

2010-05-27T23:59:00.002+02:00

Jeg skal se deg når du går. Når du skuffet spør hvorfor og jeg like skuffet svarer vetikke. Jeg skal lukke døra bak deg og tenke

du er aldri så langt borte som når du nettopp har gått.

Jeg skal sette meg, reise meg, prøve å tenke på en sang eller en gang vi var venner. Oppvasken vi kranglet om skal vaskes, den røde døra skal males grønn. Jeg skal ta en dusj, pusse tennene, kjenne peppermynten svi i nesa så tårene renner. På kjøkkenet skal jeg sette meg i vinduskarmen, som en katt. Vente. Jeg skal vente på deg, på meg, på at vi skal skjønne hvorfor hvorfor dette er idioti og dumskap. Denne kampen, denne dansen. Vi er jo på lag. Jeg skal se deg når du kommer. Når du banker på døra og sier at dette blir for dumt og jeg sier ja, idioti. Jeg skal holde rundt deg og du skal le, for vi er venner, vi er på lag. Neste gang du skal gå og jeg skal tenke på en gang, er dette gangen jeg skal tenke på. Og sånn blir det, skal det bli og jeg setter meg og reiser meg og du får smilerynker og jeg får grått hår, jeg pusser tennene, du ler, vi holder rundt hverandre. Vi skal bli gamle. Idiotien skal bli gammel, latteren din, stemmen min som svarer vetikke. Og når du skal dø skal jeg se deg, sette meg, reise meg og følge etter deg når du går.

Tekstmelding

2010-04-23T15:49:00.000+02:00

Til: meg
Fra: deg
Sendt: 12. mars 2010 07:59

Nå sitter jeg på jobben og nyter de siste stille minuttene før åpningstid med en stor kopp kakao, mens regnet høljer ned. Og jeg tenker at hvis du hadde vært her, kunne jeg sittet her til i morgen.

Pære

2010-02-11T13:17:00.005+01:00

Jeg spiser en pære til frokost og tenker på deg.

En dame i rosa pelskåpe går forbi vinduet mitt.

Du er aldri så langt borte som når du nettopp har gått.

Etter to kopper kaffe tar jeg på meg den grå jakka og går ut.

Jeg passerer vinden, tre måker som slåss.

Vi blir alle passert av en joggende barnevogn som skrenser inn i parken.

Jeg står som frosset fast til den kalde asfalten da ekornet når sitt flateste under busshjulene.

En rødbrun flekk av pels og gnagerblod ligger igjen.

Bare halen er fortsatt bustete, jeg plukker den med meg på vei over forgjengerfeltet, den løsner fra resten av den våte flekken med det samme.

Med et papirlommetørkle gjør jeg halen ren for blod,

jeg legger lommetørklet tilbake i venstre jakkelomme,

ekornhalen i høyre.

Jeg løfter blikket og ser deg.

Ei jente i blå kåpe går ved din venstre side.

Du er aldri så langt borte som når du ikke ser meg.

Sommerkveld nullåtte

2010-01-28T10:44:00.006+01:00

Det får deg til å tenke når du møter en trafikkulykke på vei hjem til senga di. Når du har tohundre meter igjen og politiet leder deg videre med lykt i hånda. Når du har hundreognitti meter igjen og en motorsykkelhjelm ligger i veikanten. Når du har hundreogåtti meter igjen og passerer en bloddam forsøkt tildekket med et hvitt laken, som har trengt gjennom stoffet og farget nesten hele mørkerødt. Og når du har hundreogfemti meter igjen, og du passerer motorsykkelen.

"Du må aldri få deg motorsykkel", sier jeg da vi skal sove.

"Jeg skal ikke det", svarer han og prøver å sovne, jeg og.

2010-01-06T10:42:00.001+01:00

Jeg glemte å sovne og ble liggende våken og tenke istedet.

November

2009-11-25T14:11:00.001+01:00

I dag, akkurat denne novemberdagen, bestemte de nyfalne bladene seg for å fly gjennom gatene i Oslo istedet for å treffe bakken under treet de nettopp hadde hengt på. De tok følge med vinden forbi hus etter hus, dør etter dør, vindu etter vindu. De danset og stupte og fløy i spiraler over biler og frakker og dammer. Bladene storkoste seg, og vinden var glad for å få noen å ta følge med, så ikke alle inneboerne som så ut vinduene sine glemte at han var der ute.

Veit du

2009-10-24T16:18:00.002+02:00

"Du skulle bare visst, du." sa jeg. Du gløttet opp fra avisa di, sidene med politikk og krig og sykdom og sladder. Du så på meg.

"Du skulle bare visst." sa jeg igjen, fast bestemt på å få deg til å spørre. Jeg holdt blikket ditt og prøvde å smile det søte smilet jeg hadde øvd meg på, da jeg sto foran speilet og gjorde kinnene enda litt rødere for deg.

"Skulle jeg det?" spurte du, skjulte nysgjerrigheten inne i deg og lurte meg til å tro at du ikke visste.

"Ja."

Du leste videre og tenkte nok, tror jeg, at jeg trodde du ikke visste. (Det var jo sant.)

"Hva skulle jeg visst da?" spurte du omsider, etter å ha lest de samme linjene om Obamas helsereform seks ganger. Du tittet over aviskanten og jeg så blikket ditt og tenkte han veit alt.

Du visste jo.

Det hadde akkurat

2009-10-24T16:07:00.000+02:00

begynt å regne. Dråpene falt lette og tunge. Våte. Det regnet ute og inne. Vindusglasset ble vått, det samme ble sykkelsetet jeg skulle sitte på tolv minutter seinere, og veien jeg skulle trille nedover med pulsen bankende hardt i ørene og magen. Det regnet nedover ansiktet mitt. Det regnet på lappen i hånda mi, på de svarte ordene, og inne i brystet mitt blåste det en sterk storm. Det blåste så kroppen begynte å riste. Full av alt og ingenting gikk jeg ut. Det var vått.

I dét jeg

2009-10-19T14:45:00.001+02:00

går inn døra i butikken setter foten min seg fast. Tyggis. Av verste, mest klissete sort. Den venstre skolen min sitter dønn fast, det er ikke håp. Den må ofres.

Klikk-subb-klikk-subb, sier det. Lyden av fottrinnene mine gjomer så hyllene rister, der jeg går langs frokostblandingene og knekkebrødpakkene. En fientlig Cornflakes-pakke kaster seg i mot meg fra toppen av ei hylle, jeg er slu som en katt og smetter unna.

Jeg skulle aldri kommet hit.

Da jeg når fram til kassa stirrer ekspeditøren tomt på meg.

"Skal du virkelig ha dette?"

Jeg ser nedover meg selv.

"Ja, det var de eneste reine klærne jeg hadde igjen. Du skjønner det at en grevling krabbet inn i vaskemaskinen min uten at jeg merket det og da jeg satte den i gang i går så reiv grevlingen i stykker mesteparten av tøyet mitt, det var nok en hevn og ganske smålig gjort spør du meg."

"Det blir 28,50."

Jeg betaler, stikker sokkene i lomma og skynder meg mot utgangen. På vei ut tar jeg med meg venstreskoen min, den sitter stadig fast, jeg går hjem med venstresko og dørmatte under armen og halen melom beina.

Klokka var kvart

2009-10-19T14:31:00.003+02:00

på sju. Dagen var bare så vidt i gang, og jeg var allerede seint ute. Da jeg gikk hjemmefra passerte jeg den bleike damen med det svarte håret etter bare to minutter. De morgenene jeg er tidlig ute møtes vi fem minutter etter at jeg har gått ut døra. Jeg hadde dårlig tid. Jeg passerte murermannen med den lange hvite hestehalen og løp hele veien gjennom parken for å ta igjen tida.

Du veit, at tida står stille når du løper.

Jeg kommer inn på perrongen i dét toget kjører. Det forsvinner inn i tunnellen og etterlater en kollektiv pinlig stillhet som varer helt til neste tog kommer skramlende inn på stasjonen. Alle puster lettet ut og senker skuldrene da dørene åpnes, og vi kan sette oss inn så langt unna hverandre som mulig. Sjåføren mumler noe som høres ut som "bærplukk", før dørene smeller igjen og toget kjører.

Tekstmelding

2009-09-28T13:59:00.003+02:00

Til: deg
Fra: meg
Sendt: 25. september 2009 16:52

Jeg sitter på perrongen ved spor ti og venter på toget mitt og på vei gjennom Byporten gikk jeg innom Platekompaniet og kjøpte den nye til Kings of Convenience og gutten bak meg i køen hadde Alltid beredt-genser på seg og spurte etter sesong fem av Gilmore Girls og hvis jeg hadde gått av trikken i stad og gitt deg en klem hadde jeg sikkert begynt å gråte, eller le, for jeg er så sliten sliten og snart skal jeg kjøre tog og spise mat og så er jeg hjemme.