Framtid

Jeg skal se deg når du går. Når du skuffet spør hvorfor og jeg like skuffet svarer vetikke. Jeg skal lukke døra bak deg og tenke

du er aldri så langt borte som når du nettopp har gått.

Jeg skal sette meg, reise meg, prøve å tenke på en sang eller en gang vi var venner. Oppvasken vi kranglet om skal vaskes, den røde døra skal males grønn. Jeg skal ta en dusj, pusse tennene, kjenne peppermynten svi i nesa så tårene renner. På kjøkkenet skal jeg sette meg i vinduskarmen, som en katt. Vente. Jeg skal vente på deg, på meg, på at vi skal skjønne hvorfor hvorfor dette er idioti og dumskap. Denne kampen, denne dansen. Vi er jo på lag. Jeg skal se deg når du kommer. Når du banker på døra og sier at dette blir for dumt og jeg sier ja, idioti. Jeg skal holde rundt deg og du skal le, for vi er venner, vi er på lag. Neste gang du skal gå og jeg skal tenke på en gang, er dette gangen jeg skal tenke på. Og sånn blir det, skal det bli og jeg setter meg og reiser meg og du får smilerynker og jeg får grått hår, jeg pusser tennene, du ler, vi holder rundt hverandre. Vi skal bli gamle. Idiotien skal bli gammel, latteren din, stemmen min som svarer vetikke. Og når du skal dø skal jeg se deg, sette meg, reise meg og følge etter deg når du går.

Tekstmelding

Til: meg
Fra: deg
Sendt: 12. mars 2010 07:59

Nå sitter jeg på jobben og nyter de siste stille minuttene før åpningstid med en stor kopp kakao, mens regnet høljer ned. Og jeg tenker at hvis du hadde vært her, kunne jeg sittet her til i morgen.

Pære

Jeg spiser en pære til frokost og tenker på deg.

En dame i rosa pelskåpe går forbi vinduet mitt.

Du er aldri så langt borte som når du nettopp har gått.

Etter to kopper kaffe tar jeg på meg den grå jakka og går ut.

Jeg passerer vinden, tre måker som slåss.

Vi blir alle passert av en joggende barnevogn som skrenser inn i parken.

Jeg står som frosset fast til den kalde asfalten da ekornet når sitt flateste under busshjulene.

En rødbrun flekk av pels og gnagerblod ligger igjen.

Bare halen er fortsatt bustete, jeg plukker den med meg på vei over forgjengerfeltet, den løsner fra resten av den våte flekken med det samme.

Med et papirlommetørkle gjør jeg halen ren for blod,

jeg legger lommetørklet tilbake i venstre jakkelomme,

ekornhalen i høyre.

Jeg løfter blikket og ser deg.

Ei jente i blå kåpe går ved din venstre side.

Du er aldri så langt borte som når du ikke ser meg.

Sommerkveld nullåtte

Det får deg til å tenke når du møter en trafikkulykke på vei hjem til senga di. Når du har tohundre meter igjen og politiet leder deg videre med lykt i hånda. Når du har hundreognitti meter igjen og en motorsykkelhjelm ligger i veikanten. Når du har hundreogåtti meter igjen og passerer en bloddam forsøkt tildekket med et hvitt laken, som har trengt gjennom stoffet og farget nesten hele mørkerødt. Og når du har hundreogfemti meter igjen, og du passerer motorsykkelen.

"Du må aldri få deg motorsykkel", sier jeg da vi skal sove.

"Jeg skal ikke det", svarer han og prøver å sovne, jeg og.

Jeg glemte å sovne og ble liggende våken og tenke istedet.

November

I dag, akkurat denne novemberdagen, bestemte de nyfalne bladene seg for å fly gjennom gatene i Oslo istedet for å treffe bakken under treet de nettopp hadde hengt på. De tok følge med vinden forbi hus etter hus, dør etter dør, vindu etter vindu. De danset og stupte og fløy i spiraler over biler og frakker og dammer. Bladene storkoste seg, og vinden var glad for å få noen å ta følge med, så ikke alle inneboerne som så ut vinduene sine glemte at han var der ute.

Veit du

  "Du skulle bare visst, du." sa jeg. Du gløttet opp fra avisa di, sidene med politikk og krig og sykdom og sladder. Du så på meg.

  "Du skulle bare visst." sa jeg igjen, fast bestemt på å få deg til å spørre. Jeg holdt blikket ditt og prøvde å smile det søte smilet jeg hadde øvd meg på, da jeg sto foran speilet og gjorde kinnene enda litt rødere for deg.

  "Skulle jeg det?" spurte du, skjulte nysgjerrigheten inne i deg og lurte meg til å tro at du ikke visste.

  "Ja."

Du leste videre og tenkte nok, tror jeg, at jeg trodde du ikke visste. (Det var jo sant.)

  "Hva skulle jeg visst da?" spurte du omsider, etter å ha lest de samme linjene om Obamas helsereform seks ganger. Du tittet over aviskanten og jeg så blikket ditt og tenkte han veit alt.

Du visste jo.