begynt å regne. Dråpene falt lette og tunge. Våte. Det regnet ute og inne. Vindusglasset ble vått, det samme ble sykkelsetet jeg skulle sitte på tolv minutter seinere, og veien jeg skulle trille nedover med pulsen bankende hardt i ørene og magen. Det regnet nedover ansiktet mitt. Det regnet på lappen i hånda mi, på de svarte ordene, og inne i brystet mitt blåste det en sterk storm. Det blåste så kroppen begynte å riste. Full av alt og ingenting gikk jeg ut. Det var vått.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar