Det hadde akkurat

begynt å regne. Dråpene falt lette og tunge. Våte. Det regnet ute og inne. Vindusglasset ble vått, det samme ble sykkelsetet jeg skulle sitte på tolv minutter seinere, og veien jeg skulle trille nedover med pulsen bankende hardt i ørene og magen. Det regnet nedover ansiktet mitt. Det regnet på lappen i hånda mi, på de svarte ordene, og inne i brystet mitt blåste det en sterk storm. Det blåste så kroppen begynte å riste. Full av alt og ingenting gikk jeg ut. Det var vått.

I dét jeg

går inn døra i butikken setter foten min seg fast. Tyggis. Av verste, mest klissete sort. Den venstre skolen min sitter dønn fast, det er ikke håp. Den må ofres.

  Klikk-subb-klikk-subb, sier det. Lyden av fottrinnene mine gjomer så hyllene rister, der jeg går langs frokostblandingene og knekkebrødpakkene. En fientlig Cornflakes-pakke kaster seg i mot meg fra toppen av ei hylle, jeg er slu som en katt og smetter unna.

    Jeg skulle aldri kommet hit.

  Da jeg når fram til kassa stirrer ekspeditøren tomt på meg.

  "Skal du virkelig ha dette?"

  Jeg ser nedover meg selv.

  "Ja, det var de eneste reine klærne jeg hadde igjen. Du skjønner det at en grevling krabbet inn i vaskemaskinen min uten at jeg merket det og da jeg satte den i gang i går så reiv grevlingen i stykker mesteparten av tøyet mitt, det var nok en hevn og ganske smålig gjort spør du meg."

  "Det blir 28,50."

  Jeg betaler, stikker sokkene i lomma og skynder meg mot utgangen. På vei ut tar jeg med meg venstreskoen min, den sitter stadig fast, jeg går hjem med venstresko og dørmatte under armen og halen melom beina.

Klokka var kvart

på sju. Dagen var bare så vidt i gang, og jeg var allerede seint ute. Da jeg gikk hjemmefra passerte jeg den bleike damen med det svarte håret etter bare to minutter. De morgenene jeg er tidlig ute møtes vi fem minutter etter at jeg har gått ut døra. Jeg hadde dårlig tid. Jeg passerte murermannen med den lange hvite hestehalen og løp hele veien gjennom parken for å ta igjen tida.

Du veit, at tida står stille når du løper.

Jeg kommer inn på perrongen i dét toget kjører. Det forsvinner inn i tunnellen og etterlater en kollektiv pinlig stillhet som varer helt til neste tog kommer skramlende inn på stasjonen. Alle puster lettet ut og senker skuldrene da dørene åpnes, og vi kan sette oss inn så langt unna hverandre som mulig. Sjåføren mumler noe som høres ut som "bærplukk", før dørene smeller igjen og toget kjører.

Tekstmelding

Til: deg
Fra: meg
Sendt: 25. september 2009 16:52

Jeg sitter på perrongen ved spor ti og venter på toget mitt og på vei gjennom Byporten gikk jeg innom Platekompaniet og kjøpte den nye til Kings of Convenience og gutten bak meg i køen hadde Alltid beredt-genser på seg og spurte etter sesong fem av Gilmore Girls og hvis jeg hadde gått av trikken i stad og gitt deg en klem hadde jeg sikkert begynt å gråte, eller le, for jeg er så sliten sliten og snart skal jeg kjøre tog og spise mat og så er jeg hjemme.